E-post: post@sandehistorielag.no 
Besøksadresse: Prestegårdsaleen 23B
Kontoret er betjent mandager (og de fleste tirsdager) kl: 10:00 – 13:00  (stengt i juli)

Bli medlem.
Innmeldingsskjema

facebook

Bli medlem.
Innmeldingsskjema
pdfRegister-Rundt_Sandebukta_1988-2017.pdf

Utgavene fra 1989, 1990, 1994, 1996, 2004, 2005,2010, 2011,2013, 2014, 2015, 2016 og 2017  kan kjøpes hos Sande Historielag

rundt sandebukta 2016

Rundt Sandebukta 2016 kan kjøpes hos: Biblioteket, Sandvina bokhandel,  Vic, Rådhuset og på vårt kontor. Vi har også noen tidligere utgaver til salgs. Dersom bladet ønskes tilsendt vil det tilkomme porto.

 

En beretning av Inger Johanne Hauge f. Backe født 31. mai 1928.
Gjengitt med tillatelse av hennes sønn Per Hauge.Folk på VE

Bilde fra Hom skole ca 1940

(1.rekke Berit Skjervik, Randi Holm, Inger Johanne Hauge, Aase Mørch Reidun von Ahnen

2.rekke Kåre von Ahnen, Arne Holm, Hans Borgen, Elias Wie Oreberg, Kjell Skjervik, (ukjent?)

3.rekke Lærer Grosvold, Svein Østby, Helge Mørch, Hans Gravningen, Sverre Oreberg, Ole Backe, Erling Martinsen)

 

LITT OM LIVET PÅ VE I MIN BARNDOM OG TIDLIGE UNGDOM
Jeg vil skrive litt om familien som kanskje en eller annen kan ha interesse av i ettertid. Noe har jeg opplevd, noe har jeg hørt og noe har jeg lest. Slekten og måten den lever på har forandret seg meget i min tid. De gamle jeg husker, hadde dype røtter i forrige århundre. Deres levemåte - og ikke minst deres dialekt - var helt annerledes enn i dag. Den store forandringen inntrådte først etter annen verdenskrig i 1945. Inntil da var alle, selv om de hadde andre yrker, bønder i sine hjerter. Slektsgården kom foran ens eget forgodtbefinnendet, og det var dit de søkte både ved glede og sorg.

Jeg er født (31.5.1928) og vokst opp på Ve i Sande i Vestfold. I min barndom var dette en travel bondegård med mange dyr og mennesker. Huslyden besto av mormor og morfar (Us og PA), mor, som var deres datter nr.3, far, som var sjømann og lite hjemme, min bror Ole, onkel Hans, som var mors eldste bror, tante Signe, som var hennes yngste søster, onkel Ole, som var bror nr.2. Han var på hvalfangst om vinteren, men jobbet på Ve i sommer-halvåret, onkel Erling, som var maskinist og mye ute; men hjemmet hans var på Ve. Og så var det budeie og en gårdsgutt.

Alle disse menneskene var sysselsatt i produksjonen, som besto i vanlig jordbruk. Vi hadde selvbinder (dette var før skurtreskeren) og slåmaskin for hest. Ikke alle hadde det; noen steder brukte de fremdeles ljå når de skulle slå. For det første var maskiner dyre og arbeidskraft billig, og for det andre var det lite grøfting av jorden slik at maskinene lett satte seg fast hvis det satt inn med litt dårlig vær. Foruten vanlig jordbruk med havre, bygg og litt hvete til husbruk, og poteter, drev man med kuer og fiske, som besto av bunngarn i Sandebukta. Garnet ble trukket tre ganger om dagen. Mye av fisken ble solgt direkte til bruker på garnbakken (garnbakken var grunnen innenfor brygga. Der ble garnet hengt opp til tørk når dette måtte på land for reparasjon). Det kom også skøyter som kjøpte fisk.

Det var et ikke ubetydelig laksefiske, men ellers var det makrellen som brakte penger i kassen. Sviktet den, ble det et dårlig år. På gården var det ca. 80 - 100 høner. Eggene ble sendt i store trekasser som kunne ta fra fem til ti snes hver. De gikk med jernbanen til Drammen. Vi sendte egg en gang i uken. Pengene for eggene var bestemors og ble brukt til innkjøp av slikt som ikke kunne dyrkes på gården. Vi hadde mange gjess. De ble slaktet i oktober-november, og husets kvinner satt i mange dager i bryggerhuset og ribbet gås. Prisen kunne være helt ned til kr. 6,- for en fin, fet gås som var blitt foret og stelt helt fra den var liten gåsunge tidlig på varen. Vi hadde også kalkuner, men det ble bestemor lei, slik at det var bare to eldgamle "skotter" som gikk og vandret rund på tunet og de ble brukt til å ruge hønseegg om våren. Det gikk mange flere egg under en kalkun enn under en høne. Så må jeg nevne gassen Jack, som var bestefars yndling og som kom springende så sant han viste seg. Hanekyllingene ble solgt, men vi hadde alltid en god kylling-middag når slåtten var vel i hus. Jeg kan ennå huske bestemor foran stekovndøren, mens hun høytidelig dryppet fløte over de runde kyllingbrystene. Vi hadde en stor vedovn med flere kokehull, og i bryggerhuset var det en bakerovn som tok noen og tyve brød. Det var åpen grue bade inne på kjøkkenet og i bryggerhuset. Om sommeren, når det var særlig mange folk på gården, ble det bakt i den to ganger i uken.

Vi hadde griser. Grisepurke i den ene delen av grisehuset. Når den fikk unger, beholdt vi tre selv, som ble foret opp og slaktet til jul. De bodde i den andre delen av grisehuset. Ellers hadde vi noen kaniner (under krigen over 100) og katter.

En ikke ubetydelig inntektskilde var den store hagen  på Ve. Den inneholdt mange sorter frukt fra de tidligste sorter til de seneste vinterepler og pærer. Der var masser av
plommer, lange bringebærhekker, rips, solbær, stikkelsbær og litt jordbær, men dette var bare til husbruk. Etter at jernbanen kom til Sande, reiste bestefar til Oslo med frukten og  sto på Youngstorget. Han kjørte også med hest til torget i Drammen og Holmestrand. Etterhvert som lastebilene kom var det en mann i Sande som spesialiserte seg på å kjøre folk til torget i Oslo. Mor og onkel Hans overtok denne trafikken etter som bestefar ble eldre. De reiste fra Ve ved 2-3 tiden om natten, og var tilbake ved 6-7 tiden om kvelden. De reiste 2-3 ganger i uken når innhøstingen gikk for fullt. Men det var ofte vanskelig å få solgt, om prisene var lave selv etter den tids priser. Det var gjerne 6-7 personer av gangen med på lastebilen, og disse satt i et trangt, lite bordhus tett inntil styrehuset. Lasten med kasser var surret fast med lange rep, og den smale lille lastebilen så ut som en enorm kule når de dro av gårde. Veien var av grus og uendelig svinget og mange steder svært bratt. Mor var dessuten svært bilsyk, så hun matte ha med pose for å "ofre", som hun sa.

Om sommeren flyttet familien i bryggerhuset, men beholdt værelsene i 2. etasje, hvor vi sov. Kjøkkenet og stuene i 1. etasje ble leid ut til "byfolk". Alle gårdene ute ved fjorden gjorde det. Vi hadde gjerne de samme familiene år etter år. Noen steder generasjon etter generasjon. Dette var før det var blitt alminnelig med hytter. Fedrene pendlet til jobben i byen, men mødre og barn bodde fast i hele skoleferien. De kjøpte det meste av det de trengte på gården, og gjorde også unna sylting og annet vinterforråd. Toget stoppet på Ve, så det var ikke tungvindt å reise, men det gikk ingen busser på veien hos oss.

Mormor og morfar hadde 8 barn. Da jeg var barn, var alle i live og søkte stadig til Ve. Til jul kjørte vi flere turer til stasjonen med hest og slede for å hente folk. Det samme om sommeren, men da brukte vi trille. Sleden (breislea'n) hadde sort bjørneskinnsfell og fotposer i saueskinn. Trillen hadde plass til 4 voksne eller 6 små personer pluss kusken, som satt foran mellom de to store karbidlyktene, som sto en på hver side. Når vi kjørte til Hillestad eller Berger eller andre steder om høsten, var det festlig med lys i lyktene. Kjøredoningene var overfylt med folk når vi skulle bort, så vi barn, som fikk lov til å være med på det meste, satt alltid på fanget eller vi "sto på" med kusken.

Bestemor og bestefar var gjestfrie mennesker. De holdt kontakt med hele sin store slekt. Deres kusiner og fettere, gamle bekjente fra ungdommen, slektene som barna giftet seg inn i, naboer, kort sagt alle var velkommen. Alt dette forsvant etter som de gamle døde.

Potetene og kålrabi og turnips var det siste som ble høstet inn om høsten. Og i november begynte mannfolkene å arbeide i skogen. De dro før det var lyst om morgenen og var borte til sene kvelden. De pleide å ha med seg to hester. Hestene ble brukt til å dra sammen stokkene i lunner ettersom de ble hogd. Tømmerkjøringen kom gjerne i gang på nyåret når det var godt føre. Tømmeret ble lagt på garnbakken, og når isen gikk på fjorden om våren, ble stokkene dradd til sjøs, og det kom slepebåt og hentet dem.

Slaktingen kom i gang i november, men mannfolkene var med bare de 2-3 første dagene når avlivingen foregikk. Da kom slakteren og hans medhjelper. Det var ikke hyggelig, men måtte gjøres. Slakteren måtte få en dram eller to når han var inne og spiste. I dagene etter slaktingen skulle alt kjøttet, blodet, innmaten, ja til og med grisebusten tas vare på. Kjøttet ble saltet i store holker på stabburet, noe ble malt på kjøttkvern og laget til pølser og medisterkaker. Pølsene ble saltet, medisterkakene ble lagt på fortinnede bokser som ble satt i en svær kjele som gikk over nesten hele komfyren. Lokkene ble satt fast med tinn, som ble smeltet og hatt utover med loddebolt. Spekeskinkene - vi hadde gjerne 4 (og dengang var ikke en gris noe tess før den veide ca. 100 kg og hadde et tykt fettlag. De kjøpte mais for å fete opp grisene i ukene før slaktingen) - ble saltet og siden hengt opp i pipen i bryggerhuset for å røykes. Til røykingen hogg vi brisk i haugen. Det ble en frisk, fin røyk. Blodet ble laget til klubb med talg inni og til blodpølse. Alt ble saltet. Vi lagde også noen former med blodpudding med rosiner i, men de måtte spises ferske. Innmaten ble laget opp til lungemos, og det spiste vi dag ut og dag inn til alt var oppbrukt. Alle skinn ble solgt til garving, og grisebusten ble brukt til "tosser_" (en krage som hestene hadde rundt halsen før bogtreet ble satt på). Bossene var fylt med bust og trukket med mykt skinn.

Etter slaktingen begynte bakingen til jul. Det var litt av en onn. Minst syv slag av beste kvalitet og boks på boks. Man ventet mange mennesker i julen, og en skulle også ha ganske mye å gi bort. Før jul kjørte vi rundt til "alle" dem som bodde i "hyttene", småhus med fattige mennesker som hadde vanskelig for å klare seg, - gjerne gamle gardsarbeidere som ikke kunne arbeide lenger, og den gangen var det ikke trygd. Bare noen få kroner fra fattigkassen når sulten ble for ille.

Etter bakingen kom storvask på kjøkken og dagligstue. Vegger og tak, rene gardiner, kobber og messing pusset. Det ble skiftet på sengene, kornband ble satt opp, og til slutt ble juletreet hentet. Juletreet hadde stearinlys i små holdere og hjemmelagd pynt, men alltid noen rader med norske flagg.

Far og onkel Erling seilte på samme båt i noen år før krigen. Den het Selvik. Far kom hjem fra mange år i Kinafart i 1931 (jeg var tre år før vi mattes) og fikk året etter hyre slik at han kunne seile mellom Norge og England og var derfor ganske ofte hjemom en tur. Båten tilhørte familien Wahlstrøm, som også eide Sande Tresliperi, og var kjøpt inn for å frakte tremasse til England og koks og kull fra England til glassverkene i Norge. Da onkel Erling hadde tatt maskinistskolen, tok han også hyre der. Jeg nevner dette i forbindelse med julen, for vi var alltid spente på om de ville nå hjem til jul. Og tenk dere stemningen når de plutselig sto i døra på julaften med hver sin skipssekk og vi visste at nedi der var det litt av hvert. Et år hadde far med seg elektriske julelys i alle regnbuens farger. For et syn! Men de varte bare noen minutter, for strømstyrken i England og Norge var helt forskjellig, og det hadde visst ingen tenkt på. Men vi barn syntes de var like fine etter at de hadde sloknet.

Vi hadde ikke mange julepresanger, gjerne noen votter og sokker og kanskje en bok til oss barn.

Før jul hadde vi bakstekone som satt i bryggerhuset og stekte flatbrød på takke. Vi hadde det familien trengte av nytt til jul. Vi hadde også en skomaker men i min tid måtte vi gå hjem til ham når vi skulle ha noe gjort. Spør om han sydde vonde sko! Om sommeren gikk vi nesten alltid barbeinte. Vi syntes det var bare brydderi med sko.

De voksne brukte støvler av solid lær også om sommeren.    Vi hadde også sadelmaker. Han reparerte og sydde nytt seletøy til hestene og stoppet om madrasser ( budeia og gardsgutten hadde halm i sine madrasser). Når han kom på sin årlige visitt, måtte vi ha god mat hver dag, for han gikk fra gård til gård og fortalte hva slags stell han fikk rundt omkring. Han var opprinnelig fra Bohuslan i Sverige og het Karl. Han sluttet aldri å fortelle historier om fattigdommen da han var barn.

Julaften var det spesielt helt fra morgenen; alle gledet seg til jul, og alle var slitne og trengte noen fridager. Vi pyntet juletreet om formiddagen. Hos oss fikk barna være med, men de fleste stedene fikk ikke barna se juletreet før om kvelden.

Midt på dagen var det mølje, - det var hjemmebakt brød som var brukket opp i småbiter i dype tallerkner, og over det ble det helt kraft og ribbefett. Ved siden av var det hjemmebrygget øl og aquevitt. Barna fikk også øl, og vi kunne smake på aquevitten i de voksnes glass. Om ettermiddagen pyntet vi oss, og det durte og brant i alle etasjeovnene i huset. Vi var på låven med grøt til nissen, og elle dyrene fikk ekstra med mel og ekstra fint høy, som ble lagt til side for formålet allerede om sommeren. Hvis det var sledefore,
kjørte vi til kirken med slede,    ellers måtte vi bruke trille. Var der mange folk på gården, måtte noen gå. Broren min og jeg fikk alltid kjøre med bestemor og bestefar. Etter kirken var vi hos bestefars bror, Jørgen Gjessing, som var postmester i Sande og bodde like ved kirken. Han var ugift, og etter at oldemor, som hadde bodd hos ham, var død, stelte tante Ruth for ham for hun giftet seg. Etterpå stelte tante Signe.

Hos onkel Jørgen fikk vi et stort glass portvin og kaker. Barna fikk kjøpebrus. Hjemme hadde vi bare saft-og-vann eller hjemmelaget brus. Ølet ble brygget med humle fra hagen. Vi hadde også laurbærtre i hagen. Det ble brukt når det ble lager ansjos av fin, fet brisling fra eget garn om høsten.

Onkel Jørgen ble med tilbake til Ve for å feire jul der. Han hadde mister det ene benet da han gikk på under-offiser-skolen og hadde et fantastisk bein. Det var jo kunstig, så vi kunne klype og banke på det. Vi barn syntes det var fint. Selv var han mye plaget. Benet ble fjernet hjemme i hans egen seng, og han matte bite i en pinne for at han ikke skulle ødelegge tennene og leppene sine når det gjorde mest vondt. Bestemor hadde alltid kokte filler, lintråd, nåler og jod, samt kamfer liggende i en tett pose av oljelerret. Når noen skadet seg i skogen eller andre steder på gården, sydde hun sårene og helte jod eller hjemmebrent over. Hun brukte også hjemmebrent når hun renset sår som dyrene kunne få når de gikk på beite.

Mens vi var i kirken, hadde mor og gjerne en av søstrene hennes begynt med julemiddagen, og det var dekket langt bord i dagligstua. Men vi måtte vente til gårdsgutten hadde foret hestene og budeia var ferdig i fjøset. Da var klokken gjerne blitt 7 - 1/2 8    om kvelden, og vi barna var veldig trette. Så spiste vi ribbe, medisterkaker, pølse, surkål, og drakk hjemmebrygget øl og akevitt. Til dessert var det gjerne multer med fløte eller kanskje riskrem, men det var mest 1. juledag.

I juledagene var det mange selskap. Og den gangen var det slik at alle, også husets gjester, var med når vi skulle bort i julen. Vi var på Holm hos bestemors bror, på Berg hos bestemors kusine Magnhild, gift Johansen. Vi var også på Ødeskaug og på Øvre Bonden. Men det var bare mor og far (hvis han var hjemme), broren min og jeg. Anne Ødeskaug var fars tante, og likeså var Hilda Bonden (f. Backe).

4. juledag var det julefest i det frilynte ungdomslaget i kommunelokalets festsal, og i min barndom dro alle tantene og onklene dit. Siden, etter krigen, fikk jeg oppleve det noen ganger selv. Vi hadde varm mat, og etterpå ble lokalet ryddet til dans som åpnet med polonese.

Nyttårsaften var ingen spesiell dag hos oss. Vi ønsket hverandre godt nytt år 1. nyttårsdag, men på den første dagen i året var det gjerne ekstra god mat.

På nyåret fortsatte mannfolkene i skogen, men hjemme på gården var det rolig. Jeg kan huske at mor ofte sa at det var en deilig tid av året. De hadde behov for hvile etter alt arbeidet utover mot jul. Da ble det gjort mye håndarbeide. Vi hadde alltid en stor vev og enkelte ganger to vever stående i bryggerhusstua. På den ene veven ble det vevd blåtøy, som gikk kjoler, skjorter, forklær osv, på den andre gjerne filleryer og grøvre ting.

Når våren nærmet seg, matte de få tømmerstokkene som skulle skjæres til plank, til saga. Det var nødvendig med mye materialer til forskjellige reparasjoner. Onkel Hans lagde også selv høyvognene og kjerrene som ble brukt på gården. Det lå alltid en stabel med plank. Om våren, gjerne mens det enda var snø, men allikevel så mildt at det gikk an å ha vann ute uten at det frøys, begynte kvinnene med storvask. Den strakte seg over mange dager, og alt ble hengt ut på snøen for å blekes. Det meste av laken og denslags til pent var vevd på gården av bestemor mens hun var ung. Vi hadde laken og putevar med store, fine mellomverk eller blonder. En jente gikk ofte forlovet over flere år, og da produserte hun mye slikt hvis hun kom fra et hjem som hadde råd til å skaffe råvarene. Ingen hadde lønn for sitt arbeid, bortsett fra budeia og gårdsgutten. - Barna begynte ofte å arbeide veldig tidlig. Vi gikk med de voksne, og gradvis hadde vi tilegnet oss en rekke ferdigheter. Vi syntes det var morsomt, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang misunte "badegjest"-ungene deres frie liv i strandkanten. Vi visste at det vi gjorde var nyttig og viktig. Jeg var flink til å kjøre hest før jeg begynte på skolen 7 år gammel. Jeg kunne også melke. Jeg likte ikke særlig å være inne, men godt å være med ute på jordene. Fra jeg var ca. 12 år, var det min jobb å kjøre sleperive i slåtten. Det var en slags langtinnet rive som ble brukt til å kjøre graset inntil hesjene hvor de voksne gikk og hengte opp graset til tørk.

Vi kjørte melk til meieriet to ganger om dagen, morgen og kveld, og da fikk vi være med. Det var kjørelag, slik at vi tok med melken for flere naboer. På den måten måtte ikke alle gårdene kjøre hver dag.

Utover våren var det travelt med pløying, harving og såing. Det var jernplog og harver, og vi hadde også slåmaskin. Men mannen som kjørte, gikk alltid etter. Da var det godt å ha tykke støvler. Onkel Hans likte godt at en av oss barn sprang ved siden av og kjørte hesten, for det var tungt å dirigere plogen i rette linjer. Hver var var det steinplukking på jordene. Vi hadde med hest og støytekjerre og gikk en på hver side av kjerra og kastet steinen oppi. Hesten kunne dette og gikk meget sakte for at vi skulle klare å henge med.

Men barndommen besto av mye mer enn å gå med de voksne i deres gjøremål. Det var syv unger i Ve-gårdene da jeg var barn. Lasse og Sverre Oreberg, Hans, Trine og Anne Grete Gravningen, min bror Ole og jeg. Vi bygde hytter i haugen hvor vi til og med kokte mat som vi fikk de voksne til å komme og spise. Tante Signe hadde gjerne med kake nok til alle, og en stor kaffekjele. Trine Gravningen og jeg var kokker. Vi lekte i uthusene, gjemsel og også farlige ting som å hoppe fra den øverste bjelken når løet var nesten tomt. Det var manndomsprøven, men nifst. Om vinteren hadde vi skibakke; spikret hopp om sommeren. Hopplengdene ble målt av Lasse og det var absolutt mulig å bestikke ham med sukkertøy, sånn at han la på et par meter. Om våren kastet vi mye på stikka med ett-ører. Vi var stadig på fjorden for å fiske, og vi begynte tidlig å bade på forsommeren. Vi tjuvlånte salonggeværet til onkel Erling og skjøt på blink nord i haugen. Det var flere store dammer i Ve-gardene før. Den største var Oreberg-dammen. Vi lagde flåter og seilte og lekte at vi var vikinger. Det var de eldre "badegjestungene" som fortalte oss om vikingene, og det var ofte stor dramatikk.

Jeg hadde alltid selskap på fødselsdagen min den 31. mai. Der var både barn og voksne med. I nabolaget var det fem barn utenom broren min og meg. Foreldrene var alltid med, og så kom det gjerne noen tanter og kusiner. Onkel Torleif, som var bestemors eneste bror, og hans kone Marie var også med; de bodde bare 10 minutter unna.

17. mai gikk vi til skolen vår etter middag. Hvis det var vær til det, var det gjerne potetsetting om morgenen og formiddagen. De fleste barna fikk ett eller annet nytt å ha på seg til 17. mai. Vi samlet oss altså på den lille, lokale skolen vår og stilte høytidelig opp i tog.

På skolen gikk vi annen hver dag og hadde full dag fra 8,3O til 14,00 fra 1. klasse. Skolen var delt slik at 1.,2. og 3. klasse gikk sammen og 4.,5., 6. og 7. gikk sammen. Den samme læreren hadde alle elevene, men vi var ikke mange elever. Da jeg gikk i småskolen, var vi hare 9 elever til tross for at det var tre klasser sammen. Da jeg gikk i storskolen, tror jeg det var ca. 20 elever i alle klassene til sammen. 17. mai toget vårt gikk til den større skolen på Sande. Vi ropte hurra for alt og alle underveis og sang norske sanger. Vi hadde flagg, men ingen fane. Når vi kom til Sande, hadde vi gått 3 km. på grusvei og var ganske sårbeinte med de nye skoene, men der stilte vi opp sammen med elevene fra Sande og gikk en lang runde som endte i kirken, hvor det var gudstjeneste. De voksne var ikke med i toget, men sto og så på. Etter gudstjenesten gikk alle til Bø-plassen, som var en festplass med boder, bord og krakker som sto fra år til år. Familiene hadde med seg niste-kurver og kjøpte kaffe. Vi fikk alltid 25 øre av onkel Jørgen på 17. mai. Vi fikk også en krone av mor. Men en iskrem kostet bare 10 øre. 17. mai på Bø-plassen var den dagen da alle de voksne fra hele bygda traff hverandre. Det var musikk der og dans, og det ble arrangert leker for barna. Utover kvelden var det mange voksne som ble ganske fulle, men konene sørget gjerne for å få med mennene hjem før de gjorde skam på seg. Vi hadde alltid hest stående i kommune-stallen, slik at vi kunne kjøre den lange veien hjem.

I Sande var det et musikk-korps som besto av voksne menn. på Bø-plassen var det bøndene og deres familier som holdt til. De som jobbet på fabrikkene eller på gårdene, hadde sin sammenkomst i "Arbeider'n". Det var ikke populært å gå inn på hverandres enemerker. Det kunne fort føre til slåsskamper.

Ved St. Hans, når skolene sluttet, kom byfolkene som vi leide bort hus til for sommeren. Bestemor var formann i en forening som het Holm Leseforening. De hadde møter om vinteren, gjerne en gang om måneden med utlodning, og samlet penger gode formal. på møtene hadde de høytlesning fra forskjellige bøker som siden sirkulerte mellom damene som i en lesesirkel. På møtene var det flott servering. Jeg fikk lov til å være med bestemor. Det var alltid varm aftens etter at de først hadde hatt kaffe og masse kaker. Mellom kaffen og den varme maten var det kveldens høytlesning. Etter den varme maten var det utlodning. Alle damene hadde noen til å stelle på kjøkkenet for seg. På den tiden var det flere kokkekoner som gikk rundt på gårdene og hjalp til når de skulle ha selskap. Vi hadde alltid kokkekone på bestemors og bestefars fødselsdager og når andre ting skulle feires. Det siste store selskapet på Ve som jeg var med i, var mitt bryllup den 12. august 1950. Da hadde vi 4 serveringsdamer. Det var gjerne yngre slektninger av kokkekona. Den 1. august, på bestemors fødselsdag, var det også mange mennesker. Hele familien strømmet til, og nåde den som ikke møtte opp.

Bestemors leseforening hadde tur til setra ved St. Hans-tider hvert år. Da hadde vi med hest, som fraktet det meste av maten. Bare fløten bar de selv. Det var store spann med fersk og sur fløte, for på setra kokte de fløtegrøt til middag i jerngryter som hang over den åpne grua. Etter middagen la folk seg til å hvile middag rett på bakken med en jakke eller lignende under hodet. Farmor var også alltid med på den turen. Hun kom reisende fra Hillestad. Etter hvilen gikk vi tur til den gamle varden på toppen av Hvittingen. Der hadde
bestemor truffet bjørn, sa hun, da hun var ung og lå på setra med buskapen. Så jeg leide alltid en voksen på turen, fordi jeg var redd. Det var broren min også. Vi snakket mye om den bjørnen. Kanskje det bare var en historie som etterhvert ble sann?

Broren min og jeg var mye på fjorden og fisket. Med båt om sommeren og på isen om vinteren. Far likte godt å fiske, sa det var han som lærte oss opp.

Som jeg har nevnt tidligere, var far om bord på en båt som gikk mellom Norge og England. Tremasse fra Norge, kull og koks tilbake fra England. De hadde også 2-4 passasjerer. Når båten kom til Norge, ringte far, og så reiste vi på besøk. Mor var ikke så nøye om vi måtte være borte fra skolen et par dager. Mors yngste bror var maskinist på samme båten et par år, og det var en snill onkel med mye rart i lugaren, ting han hadde kjøpt til oss i England. Ellers pleide jeg reise til tante Margrethe i Sandefjord en ukes tid i skoleferien og også en ukes tid til tante Ruth på Berger. Når vi skulle besøke bestemor Backe og fars bror i Hillestad, gikk vi over skauen, hvis vi ikke kjørte. Om vinteren gikk vi på ski. I 1940, da broren min var 8 ar og jeg 12, holdt vi på å måtte overnatte i skogen, fordi vi ikke orket å gå lenger. Det var så store kladder under skiene og så dyp snø at vi nesten ikke klarte å gå. Jeg husker at vi gråt.

Tante Live på Hillestad var mors barndomsvenninne og fra nærmeste nabogården til Ve. Far hadde også en søster som het Margrethe. Hun var ugift og bodde i Oslo. Vi besøkte henne når vi skulle besøke far hvis han lå med baten i Oslo. En gang under et slikt besøk var vi på den store utstillingen i Oslo som het "Vi kan". En utstilling som viste hva Norge kunne på den tiden. Jeg spurte om vi kunne gå på sirkus, men det syntes mor var noe tull, så vi fikk ikke lov.

Før min tid på Ve, da bestemor var ung, hadde de alltid fosterbarn der. Det var mange barn som ble foreldreløse i den tiden, særlig tuberkulosen gjorde mange foreldreløse. Det kunne være barn fra familien eller barn fra andre steder i bygda. Jeg tror at de som var "satt bort" på Ve, hadde det godt, for jeg kan huske de kom på besøk da jeg var barn og de for lengst hadde reist fra gården.

Når vi skulle ha ny budeie eller gårdsgutt, måtte vi reise til Drammen 14. april eller 14. oktober. De som skulle ha jobb, sto på torget, og så gikk bøndene rundt og kikket på dem før de bestemte seg for hvem de ville ha. De kom til gården samme dagen med det lille de hadde i en koffert og begynte å arbeide med en gang. I min barndom hadde vi en budeie i 8 år . Hun het Margit og var fra Telemark. Broren hennes var også gårdsgutt på Ve et par år. Margit hadde tutegrammofon og var det mest pliktoppfyllende menneske en kan tenke seg.

Det var mange gjøremål. Koke såpe var ett. Da ble det fyrt i bryggepannen, og det ble hatt fett, som først var kjørt gjennom kjøttkvernen, oppi sammen med lut og kaustisk soda. Til toalett-såpe ble det lagt oppi litt lavendel.

Når bestemor og bestefar skulle bort, var de veldig fine Bestemor hadde hatt med lange strutsefjær og slør, bestefar langfrakk eller sjakett og flosshatt. Flosshatt ble også brukt til begravelser, senere brukte de bowler.

Ve var farsgården til bestemor. Det var hennes bestefar, Tollef Hansen Hynnås fra Botne, som kjøpte gården i 1832. Han hadde to døtre og en sønn. Den eldste datteren ble gift til Bringåker i Botne, og det var alltid hyggelig når vi fikk besøk fra slekten på Bringåker. Den andre datteren var sinnssyk og ble holdt i en slags celle i det gamle huset på Ve. Det huset som står i dag, ble tatt i bruk til bestemors bryllup i 1896. Denne datteren het Helle, og det ble sagt at hun ble sinnssyk fordi faren nektet henne å gifte seg med en av sønnene til husmannen i Orhus. Orhus var husmannsplass under Ve. Sønnen het Olaus, og han er min oldefar. Han overtok Ve. Han hadde mange barn,men bare to vokste opp. De andre døde som spedbarn. Han giftet seg med Maren Abrahamsdatter Foss eller Berg som de kalte seg etter at faren hennes flyttet til Sande fra Foss i Botne. De kjøpte Ytre Berg i Sande. Oldemor hadde mange brødre, men ingen av dem giftet seg, bortsett fra en. Hun var således et godt gifte og gjorde slik at på Ve kunne de bygge både nytt uthus og nytt framhus, samt utvide bryggerhuset. Det ble også bygd stabbur, hønehus og grisehus. Hun arvet også Nedre Holm etter en av onklene sine. I 1912 var begge gamle og orket ikke mer. En forandring måtte skje. Bestemors bror fikk først velge gård, og han valgte Nedre Holm. Det var en mye mindre gård enn Ve, men hadde et særdeles godt laksefiske. Han (Thorleif Ve) var på den tiden (1912) ugift, så foreldrene flyttet med ham til Holm for å stelle. Bestemor og bestefar bodde den gangen på Lersbryggen, slektsgården til bestefar. De hadde fått 7 barn Det 8. ble ikke født før i 1912 på Ve. Min oldemor, Nikoline Gjessing, var eneste barn av Jørgen Lersbryggen, og arvet gården etter ham. Bestefar hadde en eldre bror (Jørgen) som skulle ha gården, men da han mistet det ene benet ved skyteulykke, ble det bestefar som overtok. Bestefar var sjømann i sin ungdom og ikke en "ønsket" frier på Ve, men bestemor var sta, og fikk viljen sin. Han var styrmann og hadde fart på alle hav. Han hadde vært både i Australia, Østen og Afrika med seilskip. Som barn visste jeg ikke noe bedre enn å sitte på trappa i gården og høre på at bestefar fortalte. Men de solgte da Lersbrygga og flyttet til Ve. Skogen beholdt de, og den ble i mange år drevet sammen med Ve. Det var morsomt å være med tømmerlassene over isen om vinteren. Etter noen år på Nedre Holm, kom oldemor og oldefar tilbake til Ve og bodde i 2. etasje. Da var de så skrøpelige at de måtte pleies. Begge to døde i 1924. Først oldemor, og fjorten dager senere oldefar. Han fikk lungebetennelse i oldemors begravelse.

Far var jo også sjømann og hadde fart på alle hav, men familien var bønder både på hans mors og hans fars side. Hans forfedre hadde Bakke Gård i Hillestad sogn. Bestemor var fra Bonden i Sande. De giftet seg unge i 1886 (20 og 22 år) og overtok gården med en gang. Farfars far var død ung og etterlot seg foruten enken syv barn. Han var ingen vanlig bonde. Han oppholdt seg i flere år i Manchester i England og gjorde flere oppfinnelser som han fikk patent på. Han startet Bakke Mekaniske Verksteder. Da han døde og ettersom barna vokste til leide oldemor seg leilighet i Oslo slik at alle barna fikk seg god utdannelse. Farfar hadde Gått på Ås Landbruksskole, det som ble høyskolen.(Les mer i Botne-boken. Slekten er godt beskrevet der.) Det sies om oldemor at hun hadde en sort notisbok hvor hun skrev opp det gale barna gjorde i løpet av året, og når oldefar kom hjem fra England, måtte de stille opp etter alder i den store salen i 2. etasje. Han straffet dem da etter hva han fant i boken. De hadde et 8. barn som døde samtidig med faren. Oldemor hadde tre begravelser på en dag. En datter på 12 år, sin mann og en gårdsgutt. De døde av difteri.

Farmor likte seg aldri på Bakke. Hun syntes gården lå så ensomt og lengtet hjem til Bonden. Hun fikk ingen barn mens de bodde der, så farfar ga etter, og de overlot gården til hans litt yngre bror Erik og flyttet til Ekelund i Sande, som de kjøpte. Her ble tante Magga (Margrethe) og min far født. Erik Backe beholdt Bakke til i 1917,men da ville også han ha mer luft under vingene. Ingen av de andre ville overta da de i mellomtiden hadde fått god utdannelse og andre yrker, og gården kom på fremmede hender. Erik Backe reiste til Sverige hvor han kjøpte store eiendommer og ble helt til den andre verdenskrigen kom. Han var godseier,men reiste mye rundt i verden. Giftet seg aldri. Hadde fridd til farmor i sin ungdom, men hun ville heller ha broren. Etter at farfar var død, ville han på ny gifte seg med henne, men hun gikk ikke med på det til tross for at han var meget rik. Bestemor og bestefar ble ikke lenge på Ekelund for farfar tok seg jobb som bestyrer og tømmeroppkjøper for Menstad Brug ved Skien. Det var for lite skog på Ekelund, og det var skogen som interesserte ham. Bestemor sa de hadde noen gode år på Menstad, men så kom ulykken. Farfar ble skutt ved et vådeskudd. Det skjedde i storstuen på Menstad. Bestemor var da gravid i 8. måned. Hun flyttet med barna til Sande, og der ble også farfar begravd. En onkel av farfar, Erik Bergan, som var ungkar og pengeutlåner, hadde testamentert dem noen penger som ikke skulle brukes for etter 50 år, men avkastningen kunne tas ut hvert år. Dette levde bestemor og de tre barna av.

Bestemor (farmor) var en staselig dame (død 1953) som man fort la merke til når hun kom inn i et værelse. Hun hadde alltid fotsid kjole og håret stramt satt opp i knute. Jeg hadde bestandig følelsen av at hun var meget glad i oss alle og veldig interessert i hvordan barnebarna stelte seg. Hun var ofte på besøk hos oss på Ve, for hun var også en venninne av mormor.

Da vi var barn, var det helt vanlig at barn fikk ris hvis de hadde gjort noe de voksne ikke likte. En gang skulle mor gi broren min ris. Da snudde han seg mot henne og sa: "Hvorfor gjør du dette, mor, det gjør vondt." Det var den eneste gangen hun forsøkte seg. Jeg matte be om unnskyldning, og det var hardt. En gang, kan jeg huske, spurte jeg om jeg ikke kunne få ris isteden, sånn som de andre ungene fikk.

I 1933 ble morfar på Ve syk, men han levde til i 1935. Jeg husker godt den dagen han ble syk. Han hadde vart en tur i Tønsberg, og da han skulle gå av på Holm stasjon som vi brukte når vi reiste med tog, kunne han nesten ikke bevege seg og kom seg med nød og neppe ned på plattformen. Der ble han tatt hånd om av kjøpmannen som var på stasjonen for å hente varer med lastebilen sin. Kjøpmann Østby var gift med mors tremenning, og vi kjente hverandre godt, sa han fikk bestefar hjem til Ve. Han kom seg i kroppen, men ble lam i tungen. Dette førte til at få forsto hva han sa, slik at han gikk alltid med en liten tavle og skrev istedenfor å snakke. Han fikk nesten ikke i seg mat, og ble etterhvert forferdelig tynn. Han led. Jeg kan huske hvordan min mor satt i timer og forsøkte å få i ham suppe av forskjellig slag. Mor var noe helt spesielt for bestefar og søsknene hennes tilga henne aldri for det. Da bestefar døde, var det en kjempebegravelse på Ve. Han lå på likstrå i storstua, og hele den uken han lå der, var det stadig folk innom for å    se på ham og ta farvel. Jeg så bestefar før de la ham i kisten, men syntes det så nifst at jeg gikk aldri mer inn til ham. I den tiden var det vanlig at barn var med på den slags, det var en naturlig ting, og jeg kan huske at mor syntes jeg var dum som ikke ville inn og ta på bestefar som jeg hadde vært så glad i. På begravelsesdagen strømmet det til folk fra tidlig om morgenen, og det var ikke plass til alle inne i huset.

Presten og klokkeren var der, og det ble talt og sunget. Alle fikk kaker og portvin. Så ble kisten båret ut og satt pi langvogna som var pyntet med granbar. Det var også satt opp grantrær utenfor trapper. Masser av kranser ble lagt oppå, og resten av blomstene som det ikke var plass til på båren, ble lagt i en egen vogn som kjørte etter. Det var Høvding som dro vogna, og gårdsgutten som kjørte. Etter fulgte et langt begravelsesfølge med mange hester og vogner fulle av folk. I den tiden var det få biler på E 18, og ingen kjørte forbi et begravelsesfølge, alle stoppet. Bestemor, mor og tantene hadde lange, sorte slør foran ansiktet. Det var også vanlig. Mens vi var i kirken, hadde de som var leid for å ordne med maten, dekket langbord i alle rom hvor det gikk an å få ned en stol. Til og med i gangen. Jeg kan ikke huske hva vi spiste, men det var sikkert kalvestek for det brukte de alltid ved spesielle anledninger.

Neste dødsfall i familien var tante Margrethes sønn, Hans. Han ble torpedert i Atlanterhavet under slaget om Atlanteren i 1941. Hans hadde vært mye på Ve fra han var liten, og bestemor regnet han mer som en sønn enn et barnebarn. Han var på Ve til han skulle begynne på skolen, og i alle feriene. Sorgen var stor.

I 1942 kom det neste dødsbudskapet. Det var mors yngste bror, Erling. Han hadde vært med da Hans døde, da de var på samme båt. Siden seilte han med oljetanker mellom India og Iran og ble torpedert der også. Han var mange døgn i livbåt og fikk store skader, men reiste ut med ny tanker. Om bord ble han plutselig lam fra føttene og opp til livet, og før båten nådde Abadan var han død. Han ble begravd der.

Bestemor fikk slaganfall i mars 1942 og var syk da budskapet om Erling kom. Hun levde helt til mars 1948, lam og hjelpeløs. Tante Signe og mor pleiet henne. Noen ganger hadde
de sykepleier til hjelp, men det var vanskelig å få noen, for det var en særdeles tung pleie.

Tante Signe levde ikke lenge etter bestemor, bare til august samme året, og ble bare 43 år gammel. Et strevsomt liv var slutt.

Onkel Hans giftet seg like etterpå, og den gamle tiden på Ve var definitivt slutt. Fra å leve på 1700 - 1800-tallet når det gjaldt skikker og levemåte, var vi plutselig kommet
inn i det 20. århundre. Familien ble splittet, og ingenting var som før.

En liten historie om bestemor må jeg fortelle, hun var en uredd og sterk dame. Hun var altså lam i den ene siden, men kunne snakke ganske klart, og hodet fungerte stort sett greit. En dag kom lensmannen for å hilse på henne. Han var ikke nazist, men hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling for å få beholde jobben og gjorde vanlig politiarbeide under krigen. Vi hadde på det tidspunktet mistet Hans og onkel Erling, og i tillegg hadde tyskerne beslaglagt og hentet to av gårdens hester. Dyrene var født og hadde levd hele sitt liv på gården. Det var grusomt å tenke på at de skulle ut i krigen og kanskje bli slått og pint. Bestemor var i krigshumør da lensmannen kom, og da han kom inn i rommet og tok etter hånden hennes for å hilse, reiste hun armen og dro til ham midt i ansiktet med full styrke. "Fy skamme deg, Jørgen," sa hun (lensmannen het Jørgen),kom deg ut og vis deg aldri mer på Ve." Han tumlet seg ut og sa ingen ting, men onkel Hans var redd han ville bli arrestert i steden for bestemor, så han var på setra et par dager, for da kunne han komme seg unna i tilfelle tyskerne kom.

Jeg kunne selvsagt fortelle mange flere historier fra min oppvekst på Ve, men de får heller gå i graven med meg. Men jeg har lyst til å nevne som avslutning at selv om bestefar var sjømann som hadde seilt med seilskute på de sju hav, sa var han svært interessert i dyrehold. Han var medlem av kontrollforeningen for storfe, og med visse mellomrom kom "fjøskontrolløren" til gårds. Husker ikke om han var i to eller tre dager, men han overnattet i hvert fall. Han inspiserte renslighet, melkemengde og alt som hadde med fjøset å gjøre. Kontoret sitt hadde han i en kasse bak på sykkelen. Han sov på feltseng i dagligstua, og alle var nervøse for at han skulle finne noe å påpeke, særlig budeia. Det kunne jeg som barn føle sterkt. På, gården var to premiestuter. De het Odin og Tor og var kjempestore med ring i nesa. Det kom folk med kuer som skulle til okse og bedekkes. De kom fra mange gårder rundt omkring. Det kostet kr. 1,- pr. gang. Åsnæs'n syntes det var blodig dyrt, men Odin og Tor fikk 1. premie hvert år på dyrskue som ble holdt på garnbakken, så han
syntes vel tross alt det var verd det.    Bestemor var medlem fjørfeforeningen. Med medlemskapet fikk hun et blad som hun leste nøye. Da tok hun på seg lorgnetten, og vi måtte ikke forstyrre.

Til slutt vil jeg nevne at i min barndom var det utenkelig at bøndene arbeidet på søndager og helligdager. Det ville ha vært en stor skam å redde høyet på en slik dag. Folk tok på seg penere tøy på søndag, og middagsmaten var bedre enn det som ble spist til daglig. På Ve spiste vi i dagligstua på søndag. Folk brukte ofte ettermiddagen til å besøke hverandre. Budeia hadde helt fri annen hver søndag. Da var det husets kvinner som overtok. Onkel Hans lærte ikke å melke for etter 2. verdenskrig, og bestefar tror jeg aldri hadde vært i nærheten av et kujur.

Jeg husker godt 30-årene med arbeidsledigheten. Folk kom på døren og spurte om arbeid. De kom gående langs veien og var helt alminnelige mennesker som hadde mistet arbeidet
og ikke hadde noe å leve av. De tok slåttejobb for maten og tobakk og tak over hodet, som kunne være meget kummerlig.

Det er mye annet å fortelle, men jeg velger å slutte her.

Inger Johanne Hauge